Velkommen

Hei, og velkommen til min lille blogg. I dette innlegget forteller jeg først kort om veien til å bli en stipendiat innen astrofysikk, hvilke valg en bør vurdere hvis en selv ønsker en utdannelse innen astrofysikk. Deretter forteller jeg kort om min egen forskning og min egen forskningsformidlingsforsøk.

Veien til stipendiatstillingen

Først tok jeg en Bachelor fra Universitetet i Oslo innen studieprogrammet Fysikk, astronomi og meteorologi, med studieretning astronomi. I løpet av bacheloren tok jeg ett semester ved University of Minnesota, en opplevelse jeg syntes var ekstremt lærerikt og som jeg oppfordrer alle som tar en utdannelse i Norge å gjøre (ikke spesifikt UMN da, men et utenlandsopphold generelt).

Etter bacheloren startet jeg rett på en mastergrad i astronomi ved Instituttet for Teoretisk Astrofysikk, Universitetets aller minste institutt og ett av de mest produktive! Her arbeidet jeg med en britisk veileder med en veldig teoretisk oppgave med den saftige tittelen "Cosmological Dynamics, Statistics and Numerical Techniques of f(R) Gravity". Under masteren fikk jeg dessverre ikke tid til å ta et utenlandsopphold selv om det var noe jeg originalt ønsket, så for de av dere som planlegger å ta en Bachelor+Master og tenker å ta utenlandsoppholdet under Masteren så anbefaler jeg dere om å ta dette på Bacheloren i stedet, da blir logistikken mye enklere.

Da jeg startet på masteren hadde jeg ikke planer om å ta en doktorgrad, men så viste det seg at forskning var kjempemoro og da muligheten viste seg kunne jeg ikke gjøre annet enn å gripe tak. 

Lynkurs i "Computational" astrofysikk

Jeg er altså en stipendiat i astrofysikk for tiden, nærmere bestemt arbeider jeg med "Computational Astrophysics" (dumt vi ikke har et bra norsk ord for Computational altså). Enda mer spesifikt kan jeg si at jeg arbeider med å "implementere hydrodynamiske effekter i N-body simuleringer av galaksehoper med modifiserte gravitasjonslover". Hva betyr nå den setningen? Vel det kommer jeg til å fortelle dere mye mer om i tiden fremover, men her skal vi ta et kjapt crash-course.

Når vi observerer universet på veldig stor skala (galakser er da kun små prikker) ser vi at det finnes en "struktur" i universet.

Storskala struktur som observert fra Sloan Digital Sky Survey.

Målet til kosmologer (en undergren av astrofysikere) er å bruke naturlovene slik som vi kjenner de for å simulere galakser og se om de danner lignende strukturer i simuleringene. Dette gjøres som regel med en god del antagelser og forenklinger, bl.a. at universet kun består av "mørk materie" (materie som kun påvirkes av tyngdekraft). Da kan vi få veldig gode resultater:

Storskala struktur som simulert i Millennium Simulation.

Selv om det med øye ser ut som om kosmologene har klart å gjenskape lignende oppførsel som vi observerer så viser statistisk analyse at simuleringene ikke er helt riktige. En mulig løsning på dette er da at kanskje Einsteins generelle relativitetsteori (som er gravitasjonsloven vi tror på i dag) ikke er helt riktig, dermed forsøker Modified Gravity kosmologer å gjøre slike simuleringer med alternative gravitasjonsteorier for å se om de kan simulere virkeligheten.

Men her har vi et enormt problem. Alle disse simuleringene bruker kun "mørk materie", dvs. simuleringene inneholder ingenting av de vi ser rundt oss, ingen stjerner, ingen atomer, ingenting!      Dette forsøker vi å rette på ved å legge inn en enkel "gass" i disse simuleringene som skal representere stjerner og atomene i universet (på stor skala beveger galakser, stjerner og planeter seg som partikler i en gass, så denne forenklingen er egentlig en veldig god forenkling), for så å se hvordan dette endrer resultatene.

Forskningsformidling

I forbindelse med at jeg liker å drive med forskningsformidling tar jeg nå et emne ved UiO kalt MNKOM9000-Forskningsformidling, her skal jeg forhåpentligvis lære mer om hvordan en gjør formidlingen mest effektiv. Første skritt i denne prosessen er altså å lage en blogg.

 Underveis i doktorgraden har jeg merket at forskere tar alt for lite hensyn med å få kunnskap ut til vanlige folk på en forståelig måte, samtidig som de sitter å humrer over kaffen når de leser i avisen om hvor "dumme" vanlige folk er og hvor feil de tar (hysteriet rundt CERN åpningen for en tid tilbake er et godt eksempel). Dette er ikke slik jeg vil at verden skal være, og om jeg ikke kan endre på oppførselen til andre forskere så kan jeg gjøre noe selv.

Forrige semester deltok jeg 2.5 ganger (to og en halv gang? Mer om det senere!) på NRK's vitenskapsprogram Ekko, nærmere bestemt i panelet på Abels Tårn, og hjalp til med å svare på spørsmål for et par artikler på NRK Viten (jeg kommer nok til å legge til en ny side på toppen av bloggen et sted med linker til de aktuelle podcastene og artiklene). 

Selv om jeg følte at disse forsøkene mine på vitenskapsformidling var vellykkede, så har jeg jo aldri hatt noen opplæring i dette (mitt syn på hvor kraftig UiOs utdannelser mislykkes i formidlingskompetanse generelt kan vi ta en annen gang), og jeg skulle ønske at det fantes en doktorgradsvarient av MNKOM emnene... Og like etter jeg startet med formidling så dukket nettopp MNKOM9000 opp, akkurat til riktig tid.

La meg nå avslutte dette blogginnlegget før det blir alt for langt med en setning om min vitenskapsformidling filosofi: "Å formidle vitenskapen på en forståelig måte for det allmenne folket er like viktig som selve forskningen, om ikke fremtidens ledere vet hva vi driver med, hvilken nytte har da vår forskning?"